Klinings eller ikke klinings

Det nærmer seg nå tre måneder siden jeg klinte med noen sist. Alkohol kan være roten til mye ondt, men mye godt også. Den gjør at jeg lettere gjør ting jeg kanskje ikke alltid tør. Romantiske eller seksuelle tilnærmelser blir fort keitete når en er edru. Den kan også gjøre at det går helt over styr og gjøre at du gir noen uønsket seksuell oppmerksomhet.

Fulle folk som sjekker kan være et begredelig syn. Hva er sjarmerende med en person som svaier, ikke klarer å snakke skikkelig, og som kanskje er ustabil og høylytt? Du virker mye mer sofistikert og selvsikker hvis du faktisk klarer å holde deg på bena. Du føler deg dog kanskje mer sofistikert og selvsikker hvis du hiver innpå noen halvlitere.

Vi har et veldig lavt fødselstall i Norge. Tenk hvor lavt det hadde vært uten alkohol! En del har sex når de ikke burde, med folk de ikke burde og uten beskyttelse ute på fylla. Det gjør dog at Norge fremdeles gå rundt. Det er noen religioner og kulturer som promoterer sex uten beskyttelse, og høy andel barn. Før de norske menn og kvinner hadde fått fingeren ut hadde det kun vært de igjen, i et edru Norge.

Mest sannsynlig stemmer det ikke, men etter å ha sett paringsritualene på barer rundt om i Norge lurer jeg likevel på om det ikke har et snev av sannhet. Kanskje jeg kan sette en forsker på saken? Uansett har jeg innsett at jeg kanskje må ta pauser fra eventuelle fremtidige edrueligheter skal jeg kunne få kline noe som helst igjen. Det eller få meg en kjæreste. Lurer på hvilken som er et mest sannsynlig utfall.

Edrusøster vs drikkesøster

Min bror har nå blogget, og turen er selvfølgelig inne for at min kjære søster Madeleine Sosselina Midelfart Buer trår til. Hun var ikke like tidlig ute drikkemessig som meg, og er ikke noe fan av «fylla». «Å være sørpedritings er bare harry…», er en kjent uttalelse. Ansvarlig drikking er et must! Og for guds skyld, vent til du er gammel nok.

Det var en varm sommerkveld i 2006, tror jeg. Jeg hadde på meg dongeribuksa, rosa topp, rosa cardigan, hjertesmykke og langt blondt hår. Jeg hadde vært på min aller første smellenkveld! Altså førstekveld jeg var ute og drakk. Det skal sies at jeg ikke drakk noe særlig før jeg ble atten år, men denne whiskey-episoden er noe jeg alltid husker når folk spør meg om mitt forhold til alkohol. Den kvelden jeg drakk whisky, var jeg egentlig bare på filmkveld i kjelleren til min daværende kjæreste. Vi hadde selvfølgelig fått smuglet til oss noen eplesider vi nippet til, men ønsket om å prøve å bli fulle var til stede. Alle hadde jo prøvd det! Vi snek oss inn i kjellerboden, og fant en whiskyflaske (som helst sikkert var dødsdyr). Denne flaska delte vi. Jeg erindrer at foreldrene hans ba oss om å komme opp og hente noe snacks. Nachos og dipp. Nam.

Vi var begge selvfølgelig superkeen, og gikk opp for å hente dette. Jeg har blitt gjenfortalt av hans foreldre, at jeg klarte å spørre dem hele tre ganger ‘’ka slags film e d dåkkår ser?’’. De ante selvfølgelig at det var ugler i whiskyen, men siden vi oppførte oss fint ellers fikk vi bare beskjed om at vi fikk holde oss hjemme i dag, ikke noe tull og ikke invitere folk. De så forøvring ‘’Pirates of the Caribbean’’. Om det skulle være viktig å vite. Vi muncha nachos til den store gullmedaljen, mens filmen ‘’Saw’’ rullet i bakgrunnen. Det var kanskje ikke det lureste å se på når man er litt småfull. Og dessverre endte hele kvelden med opprop av elgen. Vi drakk ikke noe særlig mer etter dette.

Med foreldre som elsker biff og rødvin, ost og rødvin, grøt og rødvin også videre, er det ikke rart at jeg også i en alder av 18 også likte rødvin. Mens min søster Michelle styrtet øl og shottet tequila, nippet jeg, som snobben jeg er, rødvin hjemme med mamma og pappa. Det var ikke uten grunn at jeg ble kalt «Sosselina» hjemme. Rosa klær, blondt hår, perler og rødvin. Jeg fortsatte denne trenden, helt til jeg flyttet til Trondheim, da jeg var ferdig med videregående. Her fant jeg ut at alle studentene drikker øl. Jeg hatet øl. Men jeg kunne selvfølgelig ikke være den eneste som ikke drakk øl, og jeg pinet meg gjennom utallige bokser med oppvaskvann-øl. Det var ikke før jeg begynte å jobbe på Trondheims mest populære cafe og utested (Cafè Løkka Michelle AM) at jeg begynte å like øl.

Fremdeles den dag i dag er det bare en alkoholholdig drikk jeg ikke klarer å drikke. Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til. Det er jo kult med et glass whisky i hånda. Synes jeg. Det kommer av og til kunder i baren min som bestiller en whisky. Da rynker jeg på nesen, og spør om det ikke vil smake mer med en øl. Eller, nei. Jeg sier ikke det. Men rynker på nesen, det gjør jeg.

Ps: Det er mye kulere å drikke ansvarlig enn å bli pærefull. Drikk med måte, og til alle dere barn dere ute; når dere er gamle nok.

Teknisk h******

jeg stod opp klokken seks idag for å redigere litt. Det er et par filmer jeg må bli ferdig med, så jeg tenkte å ta et skikkelig skippertak. Plutselig var det en h***** blue screen som viste på skjermen. Prøve å fikse litt hist og pist, men endte opp med å formatere PCen til fabrikkinstillinger.

Som om ikke førstnevnte var nok sliter jeg voldsomt med denne siden rent teknisk, i tillegg til at jeg praktisk talt ikke har fungerende internett der jeg bor. Nå sitter jeg hos naboen. Jaja, det ble som ved en eksamen, gullende rent hjemme hos meg. Rommet er rent, klær vasket og hengt opp, og du kunne spist fra kjøkkengulvet.

Bloggingen er ikke ferdig! Følg med, masse kult i nærmeste fremtid!

Marerittet

Foto: Pernille Boye Ahlgren

Jeg har et mareritt som stadig vender tilbake. I drømmen er jeg på en hjemmefest. Jeg står på dansegulvet sammen med noen venner. En av dem gir meg et glass vin, og jeg drikker. Halvveis nedi glasset kommer jeg plutselig på: «Shit, jeg er jo avholds!». Og så skvetter jeg så jeg våkner.

Jeg opplever hele tiden at venner glemmer at jeg er avholds, og jeg er livredd for at det samme vil skje med meg. I begynnelsen ville det vært usannsynlig, for jeg tenkte ofte på at jeg ikke skulle drikke. Nå er det så normalt, og jeg tenker nesten ikke på det lenger. Venter bare på at jeg skal glemme meg, når noen serverer. Det blir som da jeg var vegetarianer (og hadde på daværende tidspunkt vært det i godt over ett år). Jeg jobbet på en festival, og alle de frivillige ble servert gratis pølser. To timer senere innså jeg plutselig at jeg hadde spist en pølse; fordi alle andre spiste, og fordi jeg rett og slett ikke tenkte over det. Dte var veldig kjipt når jeg hadde gått så lenge uten å spise kjøtt. Tenkt om det samme skjer nå! At jeg plutselig glemmer meg?

Marerittet mitt tyder i alle fall på at dette er i ferd med å utvikle seg til en form for angst…

Å være ensom på fest

På fredag var jeg som tidligere nevnt på Halloween-fest i London. For å være ærlig: jeg hadde det ikke så kult. Brukte hele natta på å sutre til Klara og Pernille fordi de ikke ville bli med hjem igjen. Når jeg endelig fikk dratt begge to inn i en taxi og jeg satte meg tilbake i setet tenkte jeg på hvor utrolig meningsløst det egentlig er å feste. Hva skal man egentlig få ut av en fest, hva skal man sitte igjen med?

Før jeg flytta til Bergen hadde jeg ofte den følelsen. Jeg gikk på fester i Oslo, hvor jeg møtte de samme menneskene igjen og igjen, forsøkte å holde ut til det ble så sent at jeg kunne dra hjem uten å være kjip. Jeg følte meg ensom på fest. «Alle disse menneskene», tenkte jeg, «de må jo ha det gøy, de må jo se noe som jeg ikke ser. Hvorfor klarer ikke jeg å være med?». Jeg var som en sosialantropolog som observerte en fremmed kultur jeg aldri kunne delta i. Jeg fant alltid et sted litt utenfor festens kjerne, hvor jeg satt meg. Ofte hadde jeg med meg kameraet, som et slags filter mellom meg og de-som-delte-noe-jeg-ikke-skjønte-hva-var. Det er vel egentlig en følelse som kan kalles fremmedgjøring.

Sånn er det ikke i Bergen. I Bergen elsker jeg å gå på fest. Og jeg er nesten bestandig i festens midtpunkt. For meg er forskjellen hvem jeg fester med. I Bergen har jeg interessante samtaler og nye tanker og lærer stadig masse på fest. Sånn var det sjelden da jeg bodde i Oslo, og det var heller ikke sånn nå i London. Derfor oppfører jeg meg også annerledes på fest. Dette henger jo også sammen med rus: hvis folk blir for fulle, er det helt umulig å ha gode samtaler. En fest med for fulle folk vil derfor aldri være særlig god, med mindre du er en av dem som er fullest. Det er derfor utpreget fyll på fest virker ekskluderene: de som er med på fylla har det gøy, mens de som ikke er med må ta på seg sosialantropolog-hatten. Drikkepress i praksis med andre ord.

Samtidig er jo det evige argumentet: innstilling. Jeg vet man kan velge å bli inkludert – det er bare å reise seg å gå ut på dansegulvet og bli med. Men noen ganger er folka så teite at du ikke vil bli sett på et dansegulv med dem. Og uansett gidder du bare ikke prøve, for det er bedre å sitte der for seg selv.  Sånn var det på fredag, for å være ærlig. Forhåpentligvis kommer en morsommere fest med morsommere folk like rundt hjørnet. 

Mitt gjennomtenkte halloweenkostyme: gjenferd fra the moors. Kilten kom ikke med på bildet, men det gjorde mitt strålende humør.