Valgvaken

Nå har det vært stille fra min kant en stund. Jeg har brukt så mye tid på Samfunnet, at jeg helt har mistet bloggeinspirasjonen. Jeg har heller ikke rukket å gå i butikken, og nå har kollektivet vært uten dopapir i mer enn én uke.

Hovedsaken fra forrige uke: Studentersamfunnets USA-valgvake. Over et halvt års arbeid gikk i lufta på tirsdag, når vi fylte hele Kvarteret med møter, quiz, filmvisninger, dansegulv, valganalyser og valgsendinger.

Og det var så sykt suksess! Det var 1300 folk innom huset, Kvarteret hadde sin nest største omsetning siden de åpna i nye lokaler for to år siden, og det var fullstappet av folk hele natta. Jeg har aldri vært så stolt og så sliten på en gang.

Jeg fløy rundt på huset i 15 timer, og krøp først i seng klokka 7 onsdag morgen. Noe resten av uka, og bloggen, har båret preg av. Og for en velsignelse at å drikke ikke var noe alternativ: da hadde jeg sannsynligvis blitt ennå mer sliten, og det hadde vært vanskelig å ta ansvar.

Om jeg syntes det var kult at Obama vant? Klokka fem, da CNN meldte at Obama hadde vunnet, stod jeg i inngangsdøra og registrerte publikumsantall, og fikk så vidt med meg applausen. Det blir noe å fortelle barnebarna mine om, da! Og nå som det er helg, kommer jeg sannsynligvis til å klare å komme meg i butikken for å kjøpe kaffe og dopapir.

Marerittet

Foto: Pernille Boye Ahlgren

Jeg har et mareritt som stadig vender tilbake. I drømmen er jeg på en hjemmefest. Jeg står på dansegulvet sammen med noen venner. En av dem gir meg et glass vin, og jeg drikker. Halvveis nedi glasset kommer jeg plutselig på: «Shit, jeg er jo avholds!». Og så skvetter jeg så jeg våkner.

Jeg opplever hele tiden at venner glemmer at jeg er avholds, og jeg er livredd for at det samme vil skje med meg. I begynnelsen ville det vært usannsynlig, for jeg tenkte ofte på at jeg ikke skulle drikke. Nå er det så normalt, og jeg tenker nesten ikke på det lenger. Venter bare på at jeg skal glemme meg, når noen serverer. Det blir som da jeg var vegetarianer (og hadde på daværende tidspunkt vært det i godt over ett år). Jeg jobbet på en festival, og alle de frivillige ble servert gratis pølser. To timer senere innså jeg plutselig at jeg hadde spist en pølse; fordi alle andre spiste, og fordi jeg rett og slett ikke tenkte over det. Dte var veldig kjipt når jeg hadde gått så lenge uten å spise kjøtt. Tenkt om det samme skjer nå! At jeg plutselig glemmer meg?

Marerittet mitt tyder i alle fall på at dette er i ferd med å utvikle seg til en form for angst…

Å være ensom på fest

På fredag var jeg som tidligere nevnt på Halloween-fest i London. For å være ærlig: jeg hadde det ikke så kult. Brukte hele natta på å sutre til Klara og Pernille fordi de ikke ville bli med hjem igjen. Når jeg endelig fikk dratt begge to inn i en taxi og jeg satte meg tilbake i setet tenkte jeg på hvor utrolig meningsløst det egentlig er å feste. Hva skal man egentlig få ut av en fest, hva skal man sitte igjen med?

Før jeg flytta til Bergen hadde jeg ofte den følelsen. Jeg gikk på fester i Oslo, hvor jeg møtte de samme menneskene igjen og igjen, forsøkte å holde ut til det ble så sent at jeg kunne dra hjem uten å være kjip. Jeg følte meg ensom på fest. «Alle disse menneskene», tenkte jeg, «de må jo ha det gøy, de må jo se noe som jeg ikke ser. Hvorfor klarer ikke jeg å være med?». Jeg var som en sosialantropolog som observerte en fremmed kultur jeg aldri kunne delta i. Jeg fant alltid et sted litt utenfor festens kjerne, hvor jeg satt meg. Ofte hadde jeg med meg kameraet, som et slags filter mellom meg og de-som-delte-noe-jeg-ikke-skjønte-hva-var. Det er vel egentlig en følelse som kan kalles fremmedgjøring.

Sånn er det ikke i Bergen. I Bergen elsker jeg å gå på fest. Og jeg er nesten bestandig i festens midtpunkt. For meg er forskjellen hvem jeg fester med. I Bergen har jeg interessante samtaler og nye tanker og lærer stadig masse på fest. Sånn var det sjelden da jeg bodde i Oslo, og det var heller ikke sånn nå i London. Derfor oppfører jeg meg også annerledes på fest. Dette henger jo også sammen med rus: hvis folk blir for fulle, er det helt umulig å ha gode samtaler. En fest med for fulle folk vil derfor aldri være særlig god, med mindre du er en av dem som er fullest. Det er derfor utpreget fyll på fest virker ekskluderene: de som er med på fylla har det gøy, mens de som ikke er med må ta på seg sosialantropolog-hatten. Drikkepress i praksis med andre ord.

Samtidig er jo det evige argumentet: innstilling. Jeg vet man kan velge å bli inkludert – det er bare å reise seg å gå ut på dansegulvet og bli med. Men noen ganger er folka så teite at du ikke vil bli sett på et dansegulv med dem. Og uansett gidder du bare ikke prøve, for det er bedre å sitte der for seg selv.  Sånn var det på fredag, for å være ærlig. Forhåpentligvis kommer en morsommere fest med morsommere folk like rundt hjørnet. 

Mitt gjennomtenkte halloweenkostyme: gjenferd fra the moors. Kilten kom ikke med på bildet, men det gjorde mitt strålende humør.